Forløsning av minner fra jeg lå på sykehus 3,5 år gammel

Denne blogg handler om hvordan kroppen løser opp i spenninger og ubearbeida erfaringer.

De største hindringer for denne prosess er:
# våre forsvarsmekanismer, som ubevisst beskytter oss mot det ubehag vi trenger å transformere
# Vi er har for mye indre uro, slik at vi klarer ikke å fange opp det magiske øyeblikket når det oppstår, som er når det uforløste minnet er på vei frem i bevisstheten
# vi er for utålmodige, vi blir rastløse og skifter fokus, og går av den grunn ut av prosessen, uten at vi har løst opp floken
# vi mangler kunnskaper om hvordan kroppen selv retter opp i ubalanser, derfor klarer vi ikke å støtte oss selv i denne prosessen
# en indre stemme sier vi ikke trenger å søke hjelp, at vi klarer dette alene bare tiden går. Men har man ikke løst floken selv på 6 mnd, er man trolig stuck
# vi vil ikke bruke tid og penger på personlig prosess, de pengene skal vi bruke på å reise eller noe annet kjekt
# vi forstår ikke at det vi strever med er mulig å løse opp i

Skal vi lykkes må vi bruke viljen. Vi må bli kjent med vår indre kropp, slik at det ikke overvelder oss. Først da kan vi forholde oss til det som er. Først da kan vi bli trygg med det indre liv, de små endringer som skjer i kroppen hele tiden.

Vi må også bruke viljen til å utsette oss selv for det som er ubehagelig. Møte det som skremmer oss. Når vi gjør dette en teskje om gangen går det fint. Noen ganger må vi dryppe traumefølelsene inn i bevisstheten. Det å åpne kranen, slik at minnene strømmer, kan være for mye, kan være overveldede, kan gi angst. Og, ingen endring skjer når vi overvelder systemet vårt på ny. Dette er tvert imot en gjenopplevelse av det som er vanskelig.

De ubearbeida minner som er lagret i underbevisstheten, er noe som overveldet oss når det skjedde. Det kan være vi var for små til å bearbeide dette, det kan være at for mye skjedde på en gang, det kan være at vi manglet basis forståelse for hva som egentlig skjedde i oss.

Jeg bruker et minne fra min barndom, for å vise hvordan det kan arte seg når kroppen løser opp en dyp indre spenning.

Kognitivt narrativ, venstre hjerne bevisstheten

Jeg har alltid visst at jeg lå lenge på sykehus som barn. Det lengste sammenhengende opphold varte fra jan – mai, 1965, vel fire måneder, når jeg var 3,5 år gammel. Det jeg husker godt fra denne tiden er flere ting. Et minne er fra operasjonsstuen. Jeg husker at jeg ikke ville puste inn i etermasken, den var avskyelig.

Emosjonelt, kroppslig narrativ, høyre hjerne bevisstheten

I dag kan jeg fortelle om det som skjedde på sykehus når jeg var 3,5 år som et samlet narrativ. Men de ulike brikkene som nå er samlet til en helhet, dukket opp mye mer fragmentert. Derfor tok det faktisk mer enn 20 år å forstå kroppslig, hva som egentlig var skjedd.

Vi trenger selv å forstå hva vi har opplevd for at spenninger skal slippe taket. Vi selv må være et vitne til det vi har opplevd. Dette betyr veldig ofte at vi må føle følelsene på ny og vi må kjenne hva som skjedde i kroppen på ny. Dette gir oss en kroppslig forståelse av hva vi opplevde.

De første uforståelige minnene

Jeg kan huske at i ca 20 år har en trist følelse dukket opp hver gang jeg kjørte bil et bestemt sted. Hva dette handler om forstår jeg enda ikke. Dette er fragment 1.

Jeg har nå jobbet som psykoterapeut i snart 12 år. Personer med uløste indre floker, i seg selv eller i sin familie, blir ofte trukket mot yrker hvor en hjelper andre. Man har noe i seg som man søker å forstå. Mens jeg tok min doktorgrad leste jeg meg opp på dissosiasjon og flashbacks. Jeg forstod da at flere av mine minner fra barndommen var flashbacks.

Mine flashbacks: Minnene mine var som fotografier: jeg husker hvor jeg var, hvilket rom, hvilke andre som var der, og hva som skjedde. Når jeg forstod at dette var flashbacks var det ingen følelser knyttet til minnene, det var heller ingen kroppsreaksjoner. Jeg var dissosiert. Dissosiert betyr at man ikke har kontakt med kroppen sin, med følelsene sine.

I dag forstår jeg at kroppen stengte av disse reaksjonene, fordi de overveldet meg. Jeg var 3,5 år og maktet ikke håndtere følelsene alene. Den gang, i 1965, fikk ikke foreldre være sammen med barn på sykehus, på samme måte som i dag. Så jeg var alene og ensom. Dette er fragment 2.

Årene gikk, uten at fragmentene på noen måte gav mening for meg.

Når proppen løsnet – 5 år tilbake

5 år tilbake skjedde noe viktig. Jeg deltok på en utdanning. Lærenen trengte en kandidat til en demo, han ville vise noe gruppen skulle øve på like etterpå. Ingen i gruppen meldte seg frivillig. Læreren så utover klassen, og oppdaget at jeg hadde en urolig fot. Et fot som vippet opp og ned (ubevisst prosess – dette er fragment 3). Læreren pekte på meg og sa at jeg fikk komme frem på podiet og være kandidaten. Jeg husker da jeg gikk frem at jeg tenkte at dette var det du som ville. Ingen visste da hva som ventet…..

All god terapi starter med at klienten, meg i dette tilfelle, må finne indre ro. Finne en trygg base. Og dette, skulle det vise seg, var vanskeligere enn min lærer trodde på forhånd. Vanligvis var det satt av 20 min til demo med følgende deler: bli trygg, vise arbeid med ny teknikk, og avslutte. Denne gang ble annerledes. Læreren, Steve Hoskinson, brukte 1 time og 20 min på trinn 1, at jeg skulle bli trygg. Når dette endelig skjedde, var alle så utslitt at det ble ingen demo.

Steve Houskonson var utrolig dyktig når min avstengthet var så stor, at det var nesten umulig å komme gjennom (fragment 4). Jeg husker at jeg så at han svettet, når vi satt der på podiet. Jeg følte ikke noe, jeg var i freeze. I dag har Steve Hoskinson kurser med studenter fra hele verden, han kaller sitt konsept for OI, Organisk Intelligens. Dette funker. Jeg er utrolig takknmelig for at han ikke gav opp, men fortsatte å jobbe med meg til proppen løsnet. Når proppen løsnet, var det mye annet som også løsnet. Den natten kom det mange minner, følelser og tårer fra sykehustiden.

Minner fra operasjonsbordet – fragmentene blir en helhet

Vi er nå kommet frem til nåtiden. En dag jeg ser på en film mens jeg strikker, og da blir jeg oppmerksom på et kroppslig minne. Min munn åpner seg automatisk, samtidig som pusten snører seg (fragment 5). Jeg skrur av filmen, og lytter innover. Spør meg selv – hva skjer. Jeg forstår at dette er to motstridende reaksjoner som skjer samtidig i min kropp. Samtidig som jeg åpner meg opp for noe, stenger jeg også for dette. Det å åpne munnen er normalt en viljestyrt handling, mens det at pusten snører seg kommer fra det autonome nerevsystemet, som ikke er viljestyrt. Men når kroppsminne dukket opp var dette en ubevisst prosess. Jeg blir sittende og lytte innover.

Etter litt tid forstår jeg at jeg har overkjørt meg selv med min vilje. Hm. Jeg blir sittende å reflektere over dette mønsteret, ser det kan passe inn med den pleaser jeg var før. Innsiktene gjør at kroppen roer seg ned. Når jeg knekker koden, svarer kroppen umiddelbart. Dette gjentar seg gang på gang. Så når kroppens reaksjoner har roer seg ned, ser jeg videre på filmen.

Litt senere blir jeg oppmerksomet på en ubevisst begelese, en indre uro i føttene mine (fragment 6). Et kroppslig minne som er på vei frem i bevisstheten. Jeg skrur av filmen, og lytter innover. Hva skjer nå? Jeg registrerer at jeg er på vakt, anspent, våken. Like etter skjer noe i venstre øre, jeg forstår ikke hva, men er tilstede og observerer de reaksjoner som dukker opp: jeg biter tenner, og så dukker minnet fra operasjonsbordet opp. Dette minne jeg husker godt selv om det skjedde for mer enn 55 år siden. Jeg forstår at de kroppsreaksjoner som kommer handler om dette minne.

Jeg kjenner på sår hals, og husker plutselig hvor vemmelig eter narkosen var. Jeg husker at jeg ved operasjon nummer to bestemte meg for å ikke puste, når de la masken over nesen min (fragment 7). Jeg ville ikke, og det å ikke puste var den eneste måten jeg kunne protestere på. Så ruller følelsene gjennom meg i raskt tempo: ubehag, kvalme, smerter, vil forgå, håpløst, hjelpeløs, maktesløs, ensom, sint, og så roer det seg. Det neste jeg kjenner er dyp ro. Pusten er igjen helt avslappet, ingen muskler som anspenner seg av seg selv, bare dyp ro. Da forstår jeg at nå har spenningen løst seg opp. Nå har jeg vært det vitne som kroppen trengte for at spenningen skulle slippe taket.

Noen timer senere kommer tristheten (fragment 8). Og ensomheten (fragment 9). Men disse følelsene var fortsatt for overveldende for meg. De kom og gikk. Plutselig var jeg et helt annet sted i tankene. Plutselig var jeg trist igjen. Og ensom. Og slik hoppet bevisstheten min, inn og ut av minnet om da jeg var 3,5 år og ble operert.

Jeg bruker de neste timene på å pusle bitene sammen. Minnene kommer av seg selv.
# Flashback fra operasjonsbordet, (fragment 1),
# Ensomheten, det å være alene på sykehus uten mamma (fragment 2),
# Fight, flight reaksjonen, foten som vippet opp og ned (fragment 3),
# Ut av dyp freeze og finne tilbake til et trygt sted i meg selv, med Steve Hoskinson, som viste meg hvor avstengt disse minnene var (fragment 4)
# Kropps minne: åpen munn + halsen som snøret seg (fragment 5)
# Kroppsminne: uro i foten (fragment 6)
# Bevisst minne: ville ikke puste i eter masken (fragment 7)
# Tristenheten (fragment 8)
# Ensomheten (fragment 9)
Det er kroppens reaksjon med dyp indre ro som bekrefter at nå har spenningen løst seg. Nå ser jeg hvordan de ulike fragmentene alle passer inn i det samme narrativ.

Ulike grep for å hjelpe meg selv med disse minnene

Jeg husker at jeg noen år tilbake leste en bok av Peter Levine, som forklarte at det var vanlig at barn som lå alene på sykehus eller tok operasjoner, kunne oppleve dette som traumer. Når jeg leste dette fikk jeg en kroppslig reaksjon, jeg ble kald. Jeg forstod da at jeg bar på uløste erfaringer fra sykehustiden. Å bli kald, kjenne på kald trekk er vanligvis et tegn på at blokkert energi begynner å løsne, alltid et godt tegn med andre ord.

Det er ikke alltid enkelt å hente frem minner som er godt skjult i psyken. Den terapi jeg erfarte, kognitive teknikker, og også fokus på kropp, uten at jeg selv var trygg, hjelp meg ikke å komme i kontakt med disse minnene. Starten på å bearbeide sykehusoppholdet skjedde i møte med Steve Hoskinson. Nøkkelen for å våge meg inn i dette skjulte rom i min psyke, var at jeg måtte først ha funnet et trygt sted i meg selv sammen med en person som også var trygg. Jeg var utrolig heldig som ble valgt til demo`en.

Jeg har prøvd mye rart for å helpe meg selv med disse sykehus traumene, og alt hjalp litt. Jeg kjøpte en DVD med bilder fra Sandnes sykehus fra en kunstner som hadde kunstutstilling der, før ombyggingen. Jeg var ikke opptatt av kunsten, jeg var opptatt av rommene, om det vekket minner å se disse rommene. Og det gjorde det. Så noe løsnet.

Jeg oppsøkte også Sandnes sykehus etter ombyggingen, forklarte min historie og slapp inn i den etasjen jeg hadde bodd flere måneder 55 år tilbake. Noe løsnet også da.

Men den store forløsning kom nylig, da var kroppen klar for det. Det var på ingen måte ubehagelig å gjenoppleve minnene. Trolig var alle følelser så godt integrert, at når de kom på løpende bånd, så gjenkjente jeg dem og så slapp de taket. Jeg så ikke på klokken, men jeg antar at den siste runden, den som startet med uro i føttene, trolig varte 5 min. Så det å gjenoppleve traumer trenger verken være langvarig, overveldende eller ubehagelig.

Vi er født for å utvikle vår bevissthet

Jeg ser i dag at uten hjelp fra andre, hadde jeg ikke klart å forløse de dype minner fra jeg var barn og lå på sykehus. Når det er sagt er det ikke hvem som helst som kan hjelpe. Og, det handler faktisk ikke om utdanning. Det handler om at man trenger en hjelper som har løst så mange floker at man har en indre trygghet i seg selv. En hjelper som kan arbeide ut fra ens høyre hjerne bevissthet, fordi det er her de dype minnene ligger skjult.

De terapeuter som kan hjelpe, er de som forstår kroppens språk. Det er dette klienter trenger å lære for å forstå seg selv. Gode terapeuter gjenkjenner en trygg og en utrygg relasjon, slik at de kan stoppe klienten når man går over grensen for overveldelse. De lytter ikke bare til det klienten sier i ord, de lytter også til kroppens reaksjoner til alt som sies.

Det er fort gjort å overstrekke egne grenser. Dette kjenner jeg igjen i meg selv, og jeg ser at mange klienter har samme mønster. Man sier det går fint, i betydningen av at jeg tåler dette. Men, poenget er ikke å tåle all verden lenger. Poenget er å finne grensen mellom å ivareta egne grenser og å pushe denne grensen litt. Det er kun på denne måten at utvikler sin kapasitet til å tåle det som er.

Etter snart 12 år som psykoterapeut vet jeg at uløste kroppslige minner går ikke vekk av seg selv, selv om årene går. Men de kan løses opp, om man er villig til personlig arbeid. De fleste sykdommer har stress som en underliggende faktor. Hva er stress? Stress er en indre ubalanse i kroppen. Eller at vi overveles av det som skjer i nå livet. Det vanligste er en kombo av dette. Uløste hendelser fra fortid + noe overveldende i nåtid.

Hvis det var slik at det var nåtidens stress som tok alle våre krefter, ville noen få ukers sykmelding gjort at vi var tilbake i full vigør. For mange er det ikke slik. Vi har så lett for å tenke at noe som skjedde langt tilbake ikke påvirker oss lenger. Å tenke slik heter forsvarsmekanismer. Det er også tanker vi har på grunn av fake programmeringer.

Vi har alle ulike reiser. Jeg deler her litt av min historie for å gi deg et glimt av hvordan det kan være å løse opp dype traumer. Selv om deler av denne reisen var både forvirrende og strevsom, var siste del verken skummel eller overveldende.

I neste blogg vil jeg utdype hvorfor personlig arbeid er viktig for alle. Og spesielt i disse tider, hvor jordens energi endres innenfra, en prosess ingen mennesker verken kan stoppe eller påvirke. Denne endring gjør at vi blir mer oppmerksomme på indre uløste floker, fordi det som er uløst i oss vil av seg selv søke balanse.

Slik jeg forstår det, vil kommende endringer tvinge oss til å bli mer bevisst i våre valg. Konsekvensene av våre valg vil komme raskere tilbake til oss, enten vi manifesterer noe vi ønsker eller ikke ønsker. På den måten ser vi oss selv klarere, som er noe av effekten ved at jordens vibrasjoner øker. Enten vi liker det eller ikke tvinges vi alle til å bli mer bevisste.

Når vår bevissthet øker, øker også vår evne til å skille mellom sannhet og usannhet. Den endring som skjer i verden kan allerede merkes. Mange har allerede våknet opp. I USA har Q bevegelsen gjort at mange nå sjekker opp de nyheter som media presenterer etter det som skjedde 20. jan. Bilder og filmer sjekkes opp og analyseres, og påstander om hva som er fake og ekte news deles. Den oppvåkning som er over hele verden vil media merke. Færre og færre gidder å kjøpe fake news eller høre på kanaler som sprer usannheter.

Ingen ærlige mennesker ønsker å bo i et samfunn hvor løgner presenteres som sannhet, hvor det som er ondskap presenteres som noe som er godt for oss. Hvor uskyldige mennesker lures til handliger som svekker dem fremfor å styrke dem.

Prosessen med å skille det sanne fra det usanne starter med oss selv. Mer om dette i neste blogg.

Ønsker du time til samtale eller til BalanZe metoden, enten på vårt senter som ligger på Karmøy eller via Internett, her er lenke til booking side. Vil også tipse om neste workshop som er 26. og 27. feb 2021, med tema fra tankestress til økt selvfølelse. Er du en som arbeider med å hjelpe andre, og ønsker å lære mer om tidlige traumer, har vi kurs som går over 2 helger, som starter 5. februar.

Stor takk til deg som vippser 25 kr for å lese min blogg (tlf 45 66 21 18).

Veavågen den 23. jan 2021. Hildur Vea, PhD.
mail: hildur.vea@balan-zen.no tlf 45 66 21 18

Nettsteder:
Balanzen
Puust Akademi
Våre tilbud