Refleksjoner knyttet til å gi slipp på traumereaksjoner fra sykehus 3,5 år gammel

Denne blogg er en fortsettelse fra bloggen som tar opp forløsning av minner fra sykehus når jeg var 3,5 år gammel.

Løken skrelles lag for lag

Et mønster jeg har oppdaget i meg selv, er at hver gang jeg publiserer en blogg, skjer noe. Vanligvis får jeg en ny innsikt eller blir opptatt av et nytt tema. Etter publisering av siste blogg skjedde noe annet. Jeg fikk en ny runde med bearbeiding av minner fra Sandnes sykehus (ler). Og igjen, ikke noe ubehag, bare en stille og rolig gjennomgang av noe som skjedde første gang jeg lå på sykehuset. Da var jeg 14 mnd gammel.

Denne helgen deltar jeg påå nettbasert utdanning med BalanZe metoden (transforming touch), og det var i en gruppeøvelse dette skjedde. Som mennesker fungerer vi slik at noe må først løsne, før noe annet kan komme frem i bevisstheten for å bli bearbeidet. Løken krelles lag for lag. Ofte er det mer tårer jo lenger inn man kommer, men ikke alltid. Man kan også oppleve at det er mindre slitsomt å ta de siste flokene.

Min lærer Stephen Terrell sa i helgen:
# No part of the healing process is fun
# Healing make you see, what you could not see before
# It hurts to heal
# Healing does not come pain free
Jeg er ikke uenig med Steve, men det er ikke alltid healing smerter. Det smerter mindre når vi er kjent med følelsene i kroppen vår.

Transforming touch er en fantastisk metode. I følge Steve er jeg den første i Norge med denne utdanningen. Jeg ønsker kolleger, sjekk ut lenken, lytt til hjerte, kanskje er det du som blir min kollega. Fokus i denne utdanning er tidlige traumer, utviklingstraumer. Metoden virker godt på barn med sinne, indre uro. Men også voksne gir gode tilbakemeldinger. Alle former for ubalanser er det virksom på. Fordi alle ubalanser manifesterer seg også i nervesystemet, som er fight, flight eller freeze reaksjon. Det mest magiske, er at denne metoden virker like godt over Internett: intentional touch.

Litt om traumer og pleaserrollen

Begrepet traumer forstås og brukes på ulike måter. En vanlig inndeling er utviklingstraumer og sjokk traumer. Utviklingstraumer er hendelser som skjer i barndommen, som senere forstyrrer den normale utvikling. Sjokk traumer kan skje hele livet. Dette er hendelser som overvelder oss. Ofte er vi lammet av frykt, men vi kan også overveldes av andre følelser som sorg, håpløshet, skam, med mere. Traumer er når en overveldelse av nervesystemet skaper blokkeringer i kroppens flyt av fri energi. Alle former for traumer, både utviklingstraumer og sjokk traumer handler derfor om at vårt nervesystem er overbelastet. Det som skjer er for mye for oss å forholde oss til. Dette gir symptomer eller reaksjoner som ikke går vekk før de er løst opp. Vi kan derfor si at traumer er hendelser som gir oss varige reaksjoner i etterkant.

Jeg satte ordet varige i kursiv, fordi de er varige til vi løser dem opp. De er ikke nødvendigvis livsvarige. De er varige for de som ikke tar grep for å løse dem opp. De som er fanget i en offerrolle, og som mangler kontakt med egen kraft til å hjelpe seg selv.

I mitt eksempel fra sykehuset 3,5 år, var jeg totalt overveldet over en normal situasjon, et barn som skulle ta en operasjon. Dette er et viktig poeng, fordi de færreste tenker at vanlige situasjoner kan være overveldende og traumatiserende. Og selv om ingen gjorde noe bevisst for å skade meg, opplevde JEG hendelsen svært traumatisk. Jeg var helt maktesløs i den situasjonen (ville ikke puste i eter masken, og det var ingen mulighet til å slippe unna!). Tegnet på hvor traumatisk dette var for meg forstod jeg ETTER at proppepn løsnet.

Dette er også et viktig poeng, vi forstår hva vi har opplevd når vi er i kontakt med alle følelser og reaksjoner som var natulige i situasjonen. Vi forstår derfor ikke hvor traumatisk noe kanskje var, dersom vi har fortrengt de fleste følelser og reaksjoner som vi opplevde når hendelsen skjedde. Vi finner ikke vår egen sannhet uten at vi søker den. Vi må være villige til å jobbe med våre blokkeringer.

Hele situasjonen når jeg skulle ta operasjon var så utrygg og uutholdelig at jeg ikke kunne forholde meg til det. I slike situasjoner vil kroppen automatisk stenge av for følelser. Dette er en ikke vilje styrt reaksjon. Det nytter derfor ikke å ta seg sammen for å komme ut av denne. Kun trygghet, og rolig tilnærming kan hjelpe oss ut av slike blokkeringer.

Selv om jeg i alle år har husket at jeg lå på sykehus som barn, hadde jeg ingen traumatiske minner. Det uutholdelige var stengt vekk. Vi har ulike begrep for dette. Vi kaller det forsvarsmekanismer som fortrengning og dissosiasjon. Forsvarsmekanismer er ubevisste prosesser som hjelper oss å holde overveldende oppleverer borte fra bevisstheten. Jeg ble som barn fortalt at jeg ikke hadde tatt skade av sykehusoppholdet (programmering). Dette trodde jeg på helt til mine kroppsreaksjoner viste meg en annen forståelse. Mine minner var lagret i kroppens, selv om jeg ikke kunne huske dem som en narrativ.

Ulike former for minner

Vi har fire ulike former for minner: deklarative, episodiske, emotional og procedural (1).
# Deklarative er den vanlige hukommelse, de små fortellinger, handlielister og slike ting. Det at jeg lå på sykehus som barn er et deklarativt minne.
# Episodiske er minner som oppstår plutselig, bruddstykker fra våre liv. Når jeg opplevde ulike følelser og kroppsreaksjoner (fragmneter), og samtidig opplevde minnet fra operasjonsbordet, er dette minnet et episodisk minne.
# Emosjonelle minner er følelser som minnes, uten at man nødvendigvis har en narrativ som følger disse. Eksempel er den tristhet som dukket opp i meg når jeg kjørte bil et bestemt sted.
# Den siste formen for minner er de deklarative. Dette er impulser, ferdigheter, noe vi tiltrekkes, gjentakelser. Disse minnene er kroppslige, de består ofte av kroppsfornemmelser. De er de små detaljer som dukker opp som anstrengt, pust, spenning i kjeven, uro i føttene med mere.

Når jeg forløste traumet fra operasjonen 3,5 år, var det i hovedsak procedural minnene som hjalp meg til å forstå hva som egentlig var skjedd. Det er dette som gjør at det er så viktig å være trygg i forhold til egne kroppsreaksjoner, fordi mange av våre indre floker har ingen vanlige minner. Alle kjenner noen som er syke og som sier jeg forstår ikke hvorfor jeg er syk, eller hva mine plager handler om, eller hvorfor jeg aldri blir frisk. I mange slike situasjoner må man jobbe ut fra de kroppslige minnen, om man vil løse opp i blokkeringen som skaper symptomene.

Dissosiasjon

Dissosiasjon brukes noen ganger som en sykdom, en sterk indre ubalanse. Men begrepet kan også brukes som en vanlig forsvarsmekanisme. Jeg tenker at vi alle dissosierer i noen situasjoner.

Dissosiasjon er det motsatte av integrasjon (2). Det skjer når man samtidig har integrert noen deler, og utelatt å integrere andre deler. I mitt tilfelle var det integrert at jeg som barn tok operasjoner på sykehus. Det som ikke var integrert var hvordan dette ble opplevd, følelsene og kroppsreaksjonene.

Det var først etter at proppen løsnet sammen med Steve Hoskinson, at jeg selv forstod hva som egentlig var skjedd. Jeg ble traumatisert på sykehuset. Mitt flashback, fotografi minnet, er også en bekreftelse på at jeg var traumatisert. Dette var en del som ble integrert, det var slik det skjedde, jeg lå faktisk på det operasjonsbordet, fordi det husker jeg. Det som ikke var integrert var alle følelsene og reaksjonene, kun noen tanker jeg hadde kunne jeg husker. Som at jeg ikke ville puste i etermasken.

Utviklingstraumer er kjennetegnet av at deler av utviklingen stopper opp, vanligvis den emosjoelle utviklingen. Når min vilje ble overkjørt på operasjonbordet, gikk jeg inn i en freeze reaksjon. Dette kan ha medvirket til at jeg mistet jeg kontakt med mine egne behov og mine egne grenser. Jeg ble en pleaser.

Når mennesker uansett alder tvinges til å handle mot sin vilje, oppstår en enorm ambivalens. En overlevestrategi i slike situasjoner er å bli medgjørlig. Noe inni en gir opp, det nytter ikke, uansett hva man gjør. Når man er i denne freeze tilstanden, så kan det utenfra se ut som at man har tilpasset seg. Men, man er ikke medgjørlig fordi man er enig i det som skjer, man er medgjørlig fordi man er fanget i en freeze reaksjon. Fordi man bærer på en uløst overveldende erfaring.

Å tolke de små signalene, procedual minnene

Det som er uløst i oss viser seg i vår hverdag. Jeg ble selv oppmerksom på mine egne kroppslige signaler, ubevisste reaksjoner, styrt av det autonome nervesystem. Min munn åpnet seg samtidig som det snørte seg i halsen og en indre uro i føttene. Dette er reaksjoner som kommer fra et aktivert fight, flight system i nerevsystemet.

Siden jeg var helt avslappet når jeg så film, kunne disse signalene bryte gjennom min bevissthet. Kanskje var min åpne munn et taust skrik om hjelp, kanskje var min uro en reaksjon på at jeg egentlig bare ville løpe vekk fra operasjonsrommet. Jeg vet ikke. Det jeg husker er at jeg ikke ville puste i eter masken. Jeg ville ikke det. JEG VILLE IKKE DET! Men jeg kunne ikke komme unna, jeg var tjoret fast på det bordet. Derfor koblet kroppen automatisk over til freeze. Og siden jeg var aktivert når jeg gikk inn i freeze, fikk jeg en aktivert freeze tilstand, som ofte viser seg som indre uro og tankespinn.

Jeg var plaget med indre uro i mange år uten å forstå hva det handlet om. Procural minnene var der. Men jeg forstod heller ikke at det var mulig å søke hjelp for å løse opp i dette. Typisk var at uroen kom om kvelden. Pusteteknikker, avspenninger og slike ting virket som regel ikke. Det som hjalp var å spise. Mat, og sjokolade gjorde at kroppen roet seg. De fungerte som en avknapp for en indre uro jeg ikke forstod var der. jeg forstod bare at jeg måtte ha noe i munnen. Det tok mitt aktiverte nervesystem over til fordøyelse som er styrt av det rolige nervesystem. Jeg la på meg 20 kg, før jeg forstod hva denne hungeren sent om kvelden handlet om.

Fordi jeg har kunnskap om nervesystemets reaksjoner, kunne jeg etter hvert gjenkjenne hva som skjedde i meg selv, når procedual minnene dukket opp. Jeg klarte å møte mine reaksjoner med undring. Jo mer indre floker man har løst, jo enklere er denne prosessen. Jeg visste at det å sette ord på ting tar meg videre i egne prosesser, derfor skrev jeg ned mine reaksjoner etter hvert som de oppstod. Dette holdt jeg på med helt til jeg kjente på en dyp indre ro. Da visste jeg at nå var spenningen forløst.

Å være overveldet av følelser

Mitt sykehusopphold var for meg et traume. Jeg ble overveldet, og jeg klarte ikke å bearbeidet det som skjedde. Mitt nervesystem fikk en blokkering. Mennesker kan bli overveldet av alle typer følelser. Ofte er det frykt innvolvert, men det kan like gjerne være håpløshet eller slitenhet. I dag kan jeg se at jeg ble overveldet av maktesløshet, jeg ville ikke ta den eter masken. Min vilje ble overkjørt. Og jeg kunne ikke protestere, derfor maktesløsheten og håpløsheten.

Uansett hva man overveldes av, er det mulig å forløse dette kroppslig. Det er veldig vanskelig å gjøre alene, fordi i tillegg til kunnskap om hvordan man gjør det, trenger man den indre tryggheten. Inntil man har etablert den trygge base i seg selv, kan man kun forløse dype spenninger sammen med en personer som har etablert denne trygge base. Er du en som søker hjelp, og som har en terapeut, men du finner ikke indre trygghet sammen med, bytt terapeut. Det trenger ikke være noe galt med terapeuten du forlater, men kjemien må stemme om man skal klare å forsløse det som er blokkert.

En teknikk som brukes for å forløse blokkeringer som oppstår når man er overveldet av følelser kalles pendulering. Denne teknikk betyr at man skifter mellom ulike fokus. Noen ganger skifter man mellom gode og vanskelige minner, andre ganger skifter man mellom steder i kroppen som har spenning og andre steder i kroppen som har mindre spenning. Teknikkene er lette å lære sammen med noen som kan dem. Man lærer dem gjennom å praktisere. På samme måte som ingen kan lære å sykle ved å lese dette om dette. Learning by doing. SE- terapeuter er gode til pendulering.

Når man er overveldet er det to prinsipper som gjelder. Det ene er å koble fra hverandere de stimuli som er sammenfiltret og som egentlig ikke hører sammen, men som når de er samlet gir en overveldelse. Det andre prinsipp er å koble sammen ulike fragment, som ikke var sammenkoblet. I. Min historie var det dette jeg gjorde. Jeg samlet 9 ulike fragment til et narrativ.

Jeg har god erfaring som terapeut med å arbeide med overveldelse med hjelp av markører (eks, skosåler, dukker, papir, eller personer). Det å kunne se, hva som skjer i psyken, gir mange en avstand, som gjør det mulig å ta inn, det som overvelder en, en teskje om gangen. Det er ikke godt å forklare hva som egentlig skjer, men det virker. De som arbeider med konstellasjoner, IoPT, og systemisk samtale er gode til å bruke markører.

Et typisk tegn på overveldelse er at man har vansker med å holde fokus. Tankene hopper litt rundt. Man finner ikke indre uro. Når man sitter rolig er kroppen urolig innenfra, eller tankestress surrer mer enn når man er i aktivitet.

En grunnregel er at når vi forstår hva våre kroppsreaksjoner (minner) forteller oss, dempes de, og ofte forsvinner reaksjonen helt. Men, det finnes ingen kvikk fiks. Løsninger kommer hos de som har valgt å søke en løsning, være dønn ærlig med seg selv, som lytter inn over og er villig til å handle på egne innsikter. Et viktig skille er når man lytter mer til seg selv enn andre, når man handler på indre viten, fordi man vet inni seg at dette er noe man må gjøre for å hjelpe seg selv. I starten på en slik prosess er det mye tvil og tankekjør. Men jo flere floker som er løst, jo mindre er det av slike forstyrrelser.

Kroppsminner: trist og ensom

Å forløse følelser handler ofte om mer enn det å gjenkjenne dem. Noen ganger er det gjenkjennelse som er essensen. Andre ganger må vi gjenkjenne dem kroppslig. Vi må forstå hvordan vår kropp reagerer når vi opplever den eller den følelsen.

Jeg skrev i forrige blogg at min tristhet og ensomhet fortsatt var overveldende for meg. Jeg klarte ikke å være i disse følelsene, til de løste seg opp. Helt av seg selv gikk jeg inn og ut av en bevissthet hvor jeg kjente på dem. Vi kan se på dette som et trinn av bearbeidingen. Neste gang jeg kjenner på en tristhet eller ensomhet som oppstår uten at jeg forstår hvorfor, kan jeg sjekke innover om dette handler om hendelsen på operasjonbordet. Kanskje stemmer dette. Men, kanskje er hendelsen på operasjonsbordet bare en bit av opplevelsen som gjør at kroppsminnene tristhet og ensomhet dukker opp. Jeg forstår kun hva disse bruddene av følelser forteller meg når jeg klarer å være i dem fullt ut til de løser seg opp.

Å forstå følelser er et utfordrende tema. Noen ganger bærer vi andres følelser. I slike situasjoner klarer vi aldri å forløse disse følelsene om vårt fokus er kun på oss selv. Noen ganger blander vi sammen seksundære følelser (overlevestrategi, forsvar) mot de primære følelser (de følelser som er sanne knyttet til den hendelse følelsene oppstod i). Det er kun sanne følelser som kan forløses. Kun sannhet setter oss fri.

Å krasjlande i virkeligheten var viktig, denne erfaring gjorde det mulig å forløse det fastlåste noen år senere

Jeg møtte veggen i 2006. At dette skulle skje meg var da helt uforståelig. Jeg trodde at mine solide helseutdanninger gjorde at jeg forstod hvordan vi som mennesker fungerer. Men, slik var det ikke. Jeg har faktisk måtte avlære mange programmeringer om helse og om menneskets fungering for å bli frisk.

Kompasset mitt nå er forskning som støtter opp om kroppens prosesser. Kroppens reaskjoner er like viktig, og noen ganger viktigere enn forskning. Det hjelper faktisk ingen om forskning viser ditt eller datt, dersom personens reaksjoner viser noe annet. Det hjelper ikke meg, om forskning viser at behandling A hjelper best mot diagnose X, eller at behandling A hjelper min nabo som også har diagnose X, dersom behandling A ikke virker på meg når jeg har diagnose X. Mennesket er terrenget, alltid. Forskning er et kart, som noen ganger stemmer, andre ganger stemmer det for andre, ikke for oss.

Når jeg krasjlandet surret jeg i flere måneder rundt i et indre kaos. Gradvis forstod jeg at jeg måtte endre meg. Ville jeg ha et annet liv enn det jeg hadde, det uutholdelige, måtte jeg velge å leve annerledes. Endre livet mitt innenfra. Utfordringen ble å forstå hva som virket og hva som ikke virket. Å drikke løvetann te for å rense kroppen virket ikke. Det eneste som virket var å ta tak i det som var mine indre floker.

Den store aha oppvåkningen skjedde når jeg forstod forskjell mellom høyre og venstre hjerne bevissthet. Vi har alle tilgang til to ulike bevisstheter inni oss. Det som utfordrer oss alle, er at de to bevisstheter forstår verden ulikt (3). Eneste vei man kan komme til en felles forståelse i seg selv, er gjennom å forene indre splittelser. Man må derfor ta tak i indre floker for å finne indre fred. Så lenge man har indre floker, har man en bevissthet som siler vekk informasjon som kan vekke ubehag, det som kalles unngåelse, og som er den delvis bevisst og delvis ubevisst prosess.

Unngå, angå og erkjenne

Mange vet at de unngår ditt og datt fordi dette skaper ubehag i dem, dette er en bevisst prosess. Våre forsvarsmekanismer gjør at vi bagatelliserer (nei, det var ikke så vanskelig), fortrenger (husker ikke), og benekter (nei, trenger ikke hjelp). Det de færreste forstår er prisen for at man velger å ikke rydde opp i egne floker, er at man selv mister både kontakt med de sanne deler av seg selv, men man mister også kontakt med hva som er sannhet i den ytre verden. Det er dette McChildchrist snakker om, når han skriver om to ulike virkeligheter.

Når to virkeligheter viser oss totalt motsatte forståelser, kan kun en av dem være sannhet. Mitt poeng er at vi må søke sannhet i oss selv, om vi også skal lære å skille mellom sannhet og usannhet i den ytre verden.

Min egen forskning (4) viste at vi som mennesker går gjennom tre faser når vi løser opp i indre floker. Første fase er den ubevisste unngåelse. Neste fasen er når en forstår at det er sammenheng mellom de plager en har i livet og egne erfaringer. Tredje fasen som er erkjennelse. Man akseptere da det som har skjedd følelsesmessig. Det er denne erkjennelse som gjør at blokkeringer løser seg.

Min egen unngåelse var ubevisst. I mange år levde jeg i troen på at jeg var den heldige som ikke tok skade av operasjonene. Det var først etter at jeg leste i en bok av Peter Levine at man kunne bli traumatisert av operasjoner, at jeg begynte å stille spørsmål med mitt etablerte narrativ om sykehusoppholdene som barn. Jeg begynte å koble sammen en indre uro og en mulig fight,m flight reaksjon. Dette er fasen angå. Erkjennelse er en langsom prosess, fordi ingen kan tvinge frem fortrengte reaksjoner. Man må vente til de kommer til bevisstheten, først da er de klar til å forløses. Noen ganger tar det faktisk år å forløse en blokkering.

Det hjelper når man kan snakke om hva som har skjedd. Dette kan gi fortgang i prosessen, men mange snakker seg også vekk. Man snakker seg vekk når man blir i venstre hjerne bevisstheten. Been there, don that, believe me!, 15 år, (ler). Det er KUN når man er i kroppens reaksjoner, at man løser opp kroppens reaksjoner.

Det minne jeg forløste i helgen, har jeg ikke mer narrativ til enn at jeg lå med begge bena i strekk i fire uker på sykehuset, 14 mnd gammel. Jeg har ingen detaljert hukommelse som gjør at jeg kan fortelle om dette. Derfor kan jeg kun arbeide fra motsatt ende, utforske de prodecural minner som dukker opp. Fordi det episodiske minnet dukket opp samtidig, kunne jeg sette disse to sammen. Og tegnet på at dette stemte, var at de kroppslige reaksjonene, proceduralminnene, løste seg opp.

Å velge å leve sannhet

Jeg forstod tidlig at skulle jeg komme meg ut av det indre kaos jeg fanget i, måtte jeg være dønn ærlig med meg selv. Jeg opplevde forståelse ved å lese alle bøkene til David R. Hawkins. Han, var som meg, opptatt av forskjell mellom høyre og venstre hjerne bevissthet.

Hans modell gir oss et kart over hvordan vår bevissthet fungerer. Dette kartet har ulike trinn, 17 faktisk. De ulike trinn representere ulike energifrekvenser. Disse styrer vår persepsjon, noe som forklarer at to kan se det samme, og forstå dette helt ulikt. Modellen nedenfor er en svært forenklet modell. Du finner hele modellen og utdypning av denne i tilligere blogger.

Høyre hjerne bevissthetSer helhet, forstår via kroppsreaksjoner og følelserSkiller sannhet fra usannhetFrekvens styrt av positive følelser
Venstre hjerne bevissthetSer detaljer, forstår via tanker og språkSkiller ikke sannhet fra usannhetFrekvens styrt av negative følelser
Forenklet versjon av kart over bevisstheten.

I mitt første møte med denne modellen forstod jeg at jeg var stuck i en venstre hjerne bevissthet. Jeg var da så syk at jeg ikke fungerte i vanlig jobb. Kroppen min var i ubalanse. I tillegg til de plager som sykdommen min gav meg, opplevde jeg tankestress, frustrasjon, magetrøbbel, og jeg fant aldri indre ro. Satt jeg stille, gikk tankene i spinn. Det var alltid noe mitt sinn sa jeg kunne eller burde gjøre eller tenke på.

Overgangen fra venstre hjerne bevissthet til høyre hjerne bevissthet skjer gradvis. Første skritt er når man velger å leve sannhet. Dette er faktisk et bevisst valg. Å leve sannhet betyr at man også velger å leve sannhet i forhold til seg selv, egne kroppslige reaksjoner. I mitt tilfelle betydde det at jeg valgte å begynne å løse opp i indre floker. Jeg begynte da å ta kurser og utdanning, og har nå fem utdanninger innen psykoterapi.

Å lese om hva høyre hjerne bevissthet er en ting, å erfare hva den er noe helt annet. Man må leve denne bevissthet for å forstå den. Man må leve sannheten for å finne den. På samme måte som man må smake på maten for å vite hvordan den smaker. Dette er et viktig poeng, fordi mange gjør, som jeg gjorde før, man tror man kan forstå hva høyre hjerne bevissthet er, ut fra venstre hjerne bevisstheten (analyse, vurderinger, detaljer). Faktisk er et tegn på at man fungerer ut fra en høyre hjerne bevissthet i en terapitime at man vi ha vansker med å sette ord på hva man har gjort, hva som virker, hva som skjer kort sagt.

Jeg var så fanget i min tankeverden og mine programmeringer om hvordan verden var, at jeg brukte lang til på å endringen. Endringen bestod av flere deler:
# Integrere følelser knyttet til det jeg hadde erfart ikke var integrert. Som episoden på sykehuset 3,5 år gammel
# Gi slipp på fake programmeringer og erstatte disse med sanne
# Jeg måtte utvikle kontakt med egne behov, ivareta mine behov, ikke andres
# jeg måtte lære å sette grenser, si at nok var nok.

Vi tiltrekker oss situasjoner som vekker til liv de følelser vi trenger å forløse. I praksis betyr dette at personer som er stuck, som jeg var, vil ofte havne i situasjoner og relasjoner, (jobb, familie), hvor man er stuck. Personer som står fast i frykt vil havne i situasjoner som vekker frykt. Det at vi trigges, det at vi stadig havner i de samme type situasjoner kan forstås som en slags himmelsk drahjelp for at vi skal ta tak i våre blokkeringer.

Vi må løse oppgaven som er på et trinn før vi kan gå til et høyere nivå av bevissthet. Vi må rett og slett gjøre hjemmeleksen vår, om vi vil komme ut av stress og helseplager. De fleste mennesker liker ikke å bli minnet på dette. Ego delen i oss liker å høre: ikke bry deg, ikke tenk på det, ikke føl noe, bare lev. Fortreng, fortreng, fortreng.

Alle kan lure seg selv med tankeen sine, men man lurer ikke kroppen. Den reagerer kun på sannhet. Å ha indre stress = å ha indre floke. Vil man ikke forholde seg til dette heter det benekting. Og det er et ærlig valg å velge å ikke ta tak i egne indre floker. Vi har suverenitet til å velge hva vi selv gjør i våre liv. Dette innbefatter også valget om å fortrenge det vanskelige eller å ta tak i det. For de som velger å ta tak i seg selv, og som på den reisen finner stor indre frihet, kan se tilbake på fortiden og se at man da levde i et fengsel man selv skapte.

Det jeg husker gjorde dypt inntrykk på meg, å lese at fungerte man ut fra en venstre hjerne bevissthet, kunne man ikke skille sannhet fra usannhet. Det tok litt tid å forstå hva dette betyr. Det betyr at jo flere blokkeringer en person har, jo vanskeligere har en person for å forholde seg til det som er. Blokkeringene fungerer som reflekser, som holder borte alle impulser som kan vekke til liv fortrengte følelser og reaksjoner. Man lever i unngåelse, og kan av den grunn ikke få med seg det som skjer. Det blir rette og slett for overveldende.

Bare tanken på at den virkeligheten vi har fått presentert, er snudd helt på hodet i veldig mange sitiusjoner, er overveldende for mange. Jeg kjenner kloke, gode mennesker som automatisk sier: det tror jeg ikke, uten at de undersøker påstander de hører. Forskjellen til de som er mer bevisst i forhold til hjva de tror og ikke tror er at de har faktisk gjort hjemmeleksen sin. De har satte seg inn i påstander som strider mot etablert viten. Dette kan de gjør fordi de vet hva de tror, de vet hvem de er, de blir ikke truet av påstander som avviker med deres egne.

Når jeg snakker om sannhet og våre bevisstheter i foredrag, er det mange som reagerer, som krymper seg litt. De tenker automatisk at de er fanget i en venstre hjerne bevissthet. Men, husk på kart over bevisstheten er en modell som skal hjelpe oss å forstå. Ingen er bare venstre hjerne bevissthet eller bare høyre hjerne bevissthet. De fleste av oss er en god mix. Hvor tyngdepunktet i denne mixen ligger avhenger av hvor godt man egentlig kjenner seg selv. Hvor åpen man er for å ta inn det som skjer. Hvor flink man er til å ta beslutninger basert på egne erfaringer, lytte til eget hjerte.

Kun en trygg kropp kan heale seg selv

Møte med Steve Hoskinson var et viktig møte for meg. Han visste at trygghet var en kroppslig tilstand, og at før noe som helst kunne komme tilbake i balanse, må den man skal hjelpe være kroppslig trygg = avslappet, rolig. Da er det parasympatiske nervesystem i aktivitet, ikke det sympatiske. Derfor ventet han til jeg kom inn i denne tilstanden. Han gjenkjente når jeg var trygg gjennom speilnevroner, og han la merke til de små tegn, procedualminnene, som min kropp viste hvorvidt jeg var trygg eller utrygg.

Hvorvidt en terapeut har utviklet sin bevissthet slik at de ER trygge, handler ikke om utdanning. De fleste utdanninger har ikke dette tema som en del av sitt pensum. Man lærer hvordan man kan hjelpe andre, ikke seg selv. Men, man kan ikke hjelpe andre innenfor de områder hvor en selv har blokkeringer/indre floker. Ens bevissthet stenger automatisk for dette. Som klient vil man gjenkjenne energien fra en trygg hjelper ved at vedkommende er styrt av undring og forståelse, man vet i sitt hjerte at den andre vil en vel, og at de vet hva de snakker om. Det er også smart i de fleste tilfeller å bruke mer enn en terapuet. De fleste klienter lærer fort hva den enkelte terapeut er god til å hjelpe med, og hva de ikke kan.

Når vi finner en floke, må vi også lære hvordan man løser denne. Som terapeut er dette ny læring med hver ny klient. Selv om jeg vet hva som fungerer for meg, hva som fungerer for andre, må jeg sammen med min klient utforske hva som fungerer for dem.

Strever man alene vil man alltid finne svarene, men har du en god hjelper går prosessen mye raskere. Det virker på samme måte som har du gode føtter kan du gå fra Karmøy til Oslo, men det finnes også ulike fremkomstmidler som gjør at reisen går mye raskere.

Konsekvenser av å søke sannhet

Jeg har siden 2007 søkt å leve sannhet. For hver gang jeg løser en indre floke, endres min bevissthet. En teskje om gangen. Det er ikke alle endringer som er veldig merkbare. En endring som har skjedd på denne reisen er at jeg ikke er en pleaser lenger. En astrologi time jeg nylig hadde viste at energien min nå var rebell, det motsatte av pleaser. Noe er endret!

Mens jeg før ville gjort som myndigheter og andre mente var bra, er jeg nå i stand til å selv vurdere ulike påstanderog å sette ulike biter av informasjon sammen. Og jeg har kraft til å leve den sannhet jeg tror på. Å leve sannhet viser seg i hverdagens valg: Dette betyr at jeg:
# ikke lenger tror på påstander fra kilder som jeg tar i løgn eller forvridning av sannhet.
# har satt meg inn i (mangel på ) sammenheng mellom virus og vaksine. Hva den nye vaksinen kan gjøre i kroppen, og hva den ikke beskytter mot
# har satt meg inn i forskningen knyttet til koronavaksinen som nå pushes i stort tempo. Mine egne studier har ført meg frem til valget om å ikke ta vaksinen.
# har full respekt for menneskers suverenitet, og har ikke vansker med at andre velger annerledes enn meg.

KUN SANNHET KAN SETTE OSS FRI.
HUSK, DU ER VERDIFULL

DIN SUVERENITET GJØR AT DU HAR RETT TIL Å VELGE SOM DU GJØR, OGSÅ OM ANDRE ER UENIGE I DINE VALG.

MEN DU HAR INGEN RETT TIL Å BESTEMME HVA ANDRE SKAL VELGE ELLER SKADE ANDRE.

Å BIDRA TIL Å TA FRA ANDRE DERES FRIHET ELLER DERES SUVERENITET ER ONDSKAP.

Ønsker du time til samtale eller til BalanZe metoden, enten på vårt senter som ligger på Karmøy eller via Internett, her er lenke til booking side. Vil også tipse om neste workshop som er 26. og 27. feb 2021, med tema fra tankestress til økt selvfølelse. Er du en som arbeider med å hjelpe andre, og ønsker å lære mer om tidlige traumer, har vi kurs som går over 2 helger, som starter 5. februar.

Veavågen den 25. jan 2021. Hildur Vea, PhD.
hildur.vea@balan-zen.no. tlf 45 66 21 18

Nettsteder:
Balanzen
Puust Akademi
Våre tilbud

Kilder

  1. Levine, Peter A, 2015. Trauam and memory. brain and body in a search for the living past. Fra side 15.
  2. Boon, Suzette, Steele, Kathy og Van der Hart, Onno. 2011. Coping with trauma-related diccociation, side 7.
  3. McGilchrist, Iain, 2009/2019. The master and his emissaty. Side 3.
  4. Vea, Hildur, 2012. Fra avmakt til makt i eget liv. PhD.